Vi har fått tilbakemeldinger på podkasten som fører til dagens tema - hva kan være konsekvensene av at to psykologer snakker om tanker og følelser som oppstår i psykologen - både i og utenfor terapirommet? Kan det ødelegge "magien" ved terapi? Trengs det "magi" i terapi? Og hva med evt pasienter som hører dette og kjenner seg igjen? Kan psykologer egentlig være private i det offentlige rom eller må vi alltid være psykologer?